Generelt om arveregler

Arv og regler rundt dette er regulert av arveloven (lov om arv m.m., 3. mars 1972 nr. 5). På denne siden søkes det å gi en innføring i de reglene man må forholde seg til i forbindelse med arveoppgjør. Følgende tema vil bli gjennomgått i hvert sitt innlegg:
  • Arveklasser etter loven
  • Testament
  • Uskifte
  • Privat og offentlig skifte
  • Arveavgift

Merk at det som skrives på denne siden ikke er ment å dekke alle bestemmelsene innenfor arv og skifte, men heller gi en generell innføring som vil besvare de enkleste arvespørsmål. Dersom det ved et arveoppgjør oppstår spørsmål som ikke lar seg løse ved informasjonen på denne siden bør det søkes ytterlige veiledning fra lensmannen eller tingretten på stedet, eventuelt tas kontakt med advokat.

Justis- og politidepartementet har laget en informasjonsbrosjyre i forbindelse med arv. Denne kan også være nyttig som veiledning. Denne finnes her.

Andre blogger med informasjon om juridiske tema:

- Gjeldsordning
- Husleie
- Tvangssalg
- Fri rettshjelp
- Separasjon

Arveklasser - hvem har krav på arv etter loven?

Først og fremst er det slektninger av arvelateren som har arverett etter loven. Arveloven deler de forskjellige slektsarvingene i 3 grupper (arvegangsklasser). Utover slektsarvingene har også ektefelle krav på arv. Dersom det foreligger testament kan andre enn slektsarvinger og ektefelle ha krav på arv. Arv etter testament behandles senere.
Det finnes tre arvegangsklasser. Dersom det finnes personer i den første arvegangsklassen vil arven tilfalle denne klassen. Dersom det ikke finnes personer i den første klassen tilfaller arven den andre arvegangsklassen. Dersom det ikke finnes personer i den første eller andre, vil arven tilfalle den tredje klassen.

Første arvegangsklasse
Første arvegangsklasse er definert i arveloven § 1 og omfatter barna til arvelateren. Dersom barna ikke lever vil arven tilfalle barnebarna. Dersom ikke barnebarna heller er i live vil arven tilfalle oldebarna. Dersom heller ikke oldebarna lever går arven til tippoldebarna, osv.
Merk at alle barna arver like mye og at arven uavkortet går videre til neste ledd dersom vedkommende ikke er i live.

Annen arvegangsklasse
Den annen arvegangsklasse er definert i arvelovens § 2, og omfatter foreldrene til arvelateren. Dersom foreldrene ikke er i live vil arven tilfalle barn av disse (arvelaters søsken). Dersom disse heller ikke er i live vil arven tilfalle deres barn (nevø/niese), osv.

Tredje arvegangsklasse
Den tredje arvegangsklasse er definert i arvelovens § 3, og omfatter besteforeldrene til arvelateren. Dersom besteforeldrene ikke er i live går arven videre til deres barn. Her foreligger dog en grense i forhold til hvor langt arven går videre – barna til besteforeldrenes barnebarn (barn av fettere og kusiner) har ikke arverett.Merk at oldeforeldre ikke er omfattet av tredje arvegangsklasse, hvilket medfører at disse ikke har arverett etter loven.

Ektefelle
Ektefelle står i en særstilling. Først og fremst må det merkes at ektefellen normalt sett har krav på halvparten av felleseiet – dette er ektefellen sitt, og er ikke en del av arven fra arvelateren. Når det gjelder ektefelles krav på arv er dette slått fast i arveloven § 6. Dersom det foreligger personer i første arvegangsklasse har ektefellen krav på en fjerdedel av arven (dog minimum 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden). Dersom det ikke foreligger personer i første, men andre arvegangsklasse, har ektefellen krav på halvparten av arven (dog minimum 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden). Dersom det ikke foreligger personer i første eller andre arvegangsklasse har ektefellen krav på hele arven.

Staten
Dersom arvelater ikke etterlater seg arveberettigede slektsarvinger, ektefelle, eller testament som begunstiger andre vil arven tilfalle staten, jf arveloven § 46.

Testament

Testament kan utnevne andre arvinger enn de som er arvinger etter loven, fjerne enkelte arvinger, samt endre størrelsen på arven de enkelte arvingene har krav på.
Det finnes dog visse begrensninger i forhold til hva en kan råde over ved testament. Dette gjelder overfor barn og ektefelle.

Pliktdelsarv til barn
Etter arveloven § 29 har barna samlet et minstekrav på to tredeler av arven, men ikke utover en million kroner hver. Dersom det ikke foreligger særlig hjemmel (eventuelt samtykke) kan man ikke innskrenke barnas arverett utover dette.

Dersom barna ikke lenger lever, men etterlater seg egne barn, gjelder pliktdelsarven også overfor disse. Her foreligger den samme grensen på en million, dog har hvert av barnebarna et krav på kr 200.000, hvilket kan øke pliktdelsarven dersom arvelaters barn etterlater seg mer enn fem barnebarn.

Ektefelles minstearv
Minstearven på 4 eller 6 ganger grunnbeløpet kan ikke kortes ned ved testament, jf § 7. Ektefellens arverett går foran pliktdelsarven til barna.

Uskifte

Muligheten til å sitte i uskifte er en viktig regel, og spiller en stor rolle i praksis. Å sitte i uskifte vil si at man utsetter skiftet og at lengstlevende ektefelle har full disposisjonsrett over boet. Reglene om uskifte finnes i arveloven kapittel III.

Det er kun felleseiet som kan være gjenstand for uskifte. Dersom avdøde hadde særeie vil ikke disse eiendelene kunne sittes med i uskifte. Dog kan man sitte med uskifte også med særeiemidler dersom dette er nedfelt i en ektepakt, eller arvingene gir samtykke.

Dersom den avdøde har særkullsbarn har disse krav på å få skifte for sin del av arven, jf §§ 10 og 12. Også her kan det gis samtykke til å sitte i uskifte for denne delen av arven og.

I utgangspunktet vil alt den gjenlevende blir eier av i fremtiden inngå i uskiftet. Det finnes dog visse unntak for eiendeler som er særeie.

Retten til å sitte i uskifte faller bort dersom den lengstlevende gifter seg på nytt.
Det er adgang for den som sitter i uskifte å gjennomføre helt eller delvis skifte underveis.
Når det skal foretas skifte etter at det har vært benyttet uskifte skal boet deles likt, jf § 26. Dette gjelder uavhengig av om skifte først skjer ved lengstlevendes død, eller om det skjer tidligere. Dersom lengstlevende ikke er død ved skiftetidspunktet har denne krav på arv fra ektefellen som døde først.

Privat eller offentlig skifte

De fleste arveoppgjør foretas ved privat skifte. Ved privat skifte foretar arvingene selv den fordelingen av eiendelene som skal gjøres, og må selv løse de problemer som oppstår ved selve skiftet.

Skiftes boet privat er alle arvingene solidarisk ansvarlig for hele arveavgiften. En forutsetning for å kunne gjennomføre skiftet privat er at minst en av arvingene overfor retten gir erklæring om å påta seg ansvaret for de forpliktelser som påhvilte avdøde.

Offentlig skifte vil si at tingretten forvalter boet og gjennomfører fordelingen mellom arvinger og kreditorer. Offentlig skifte skal forekomme dersom en av loddeierne krever det, jf skifteloven §§ 84 og 60. Dersom vilkårene for privat skifte ikke er til stede skal retten av eget tiltak skifte boet, dersom det antas at boets midler er tilstrekkelig for å dekke begravelsesutgiftene og skifteomkostningene. Begravelsesutgifter beregnes normalt til kr 25.000 og skifteomkostninger er 25 ganger rettsgebyret. Retten kan også oppnevne en bostyrer til å forestå skiftebehandlingen, skifteloven § 91. Kostnadene ved en bostyrer belastes boet.

Arveavgift

Ved arv skal det som oftest betales arveavgift. Størrelsen på arveavgiften er gjenstand for revisjon ved statsskattevedtaket hvert år. Nedenfor er satsene som gjelder for 2008.