Muligheten til å sitte i uskifte er en viktig regel, og spiller en stor rolle i praksis. Å sitte i uskifte vil si at man utsetter skiftet og at lengstlevende ektefelle har full disposisjonsrett over boet. Reglene om uskifte finnes i arveloven kapittel III.
Det er kun felleseiet som kan være gjenstand for uskifte. Dersom avdøde hadde særeie vil ikke disse eiendelene kunne sittes med i uskifte. Dog kan man sitte med uskifte også med særeiemidler dersom dette er nedfelt i en ektepakt, eller arvingene gir samtykke.
Dersom den avdøde har særkullsbarn har disse krav på å få skifte for sin del av arven, jf §§ 10 og 12. Også her kan det gis samtykke til å sitte i uskifte for denne delen av arven og.
I utgangspunktet vil alt den gjenlevende blir eier av i fremtiden inngå i uskiftet. Det finnes dog visse unntak for eiendeler som er særeie.
Retten til å sitte i uskifte faller bort dersom den lengstlevende gifter seg på nytt.
Det er adgang for den som sitter i uskifte å gjennomføre helt eller delvis skifte underveis.
Når det skal foretas skifte etter at det har vært benyttet uskifte skal boet deles likt, jf § 26. Dette gjelder uavhengig av om skifte først skjer ved lengstlevendes død, eller om det skjer tidligere. Dersom lengstlevende ikke er død ved skiftetidspunktet har denne krav på arv fra ektefellen som døde først.
